Nasjonale prøvelser

- publisert i Klassekampen 1.desember 2008.

av Marianne Tellmann, studieleder for bachelorstudiene ved Steinerhøyskolen

Utskriftsvenlig versjon som pdf

Norske nyhetsmedier har brukt resultatene i de nasjonale prøvene i regning og lesing til å kåre ”de beste og verste skolene”. Det betyr for eksempel at de 18 10-åringene i en 5.klasse på en navngitt skole har fått skussmålet kommunens dårligste, fylkets dårligste, eller endog Norges dårligste. Det blir man bare lei seg av, ikke bedre. Det vil si: lærere vil vel gjøre det øyensynlig eneste mulige, som er å forberede elevene bedre på neste års tester. ”Teaching-to-the-test” er et kjent begrep i land som har levd med nasjonale prøver noen år. Undervisningen retter seg da sterkt inn mot fagene og oppgavetypene som blir testet. Det er kanskje uunngåelig for å beskytte elevene så langt det er mulig, men å forberede elever til å klare nasjonale prøver er ikke ensbetydende med et grundig og mangfoldig læringsarbeid. Og det harmonerer dårlig med målet om ”tilpasset opplæring”.

Det var ikke dette vi ville, men vi kan ikke stoppe det, het det fra kunnskapsministeren da aviser og nettsider lokket med lister og rangeringer. Det kan neppe ha slått ned som en bombe at prøveresultatene ble brukt til rangering, siden alle data var tilgjengelige for enhver som ønsket offentliggjøring. For øvrig er rangering av klasser og skoler helt i tråd med målsetningen til de nasjonale prøvenes mor, Kristin Clemet.

Så: hva er målet med de nasjonale prøvene i norsk skole?  Både venstresiden, som tror på sterk statlig styring i enhetsskolens ånd, og høyresiden, som tror på konkurranse, også i utdanningssektoren, synes å være enige om én medisin for mer kunnskap og bedre skole: nasjonale prøver.

Den som ønsker mer frihet og direkte ansvar til skoleeier, foreldre, elever og lærere, vil mene at statlig styring og testregimer ikke er veien til bedre skole. Da vil man tvert imot mene at resultatet kan bli umyndiggjorte lærere, stressete elever og innsnevring av læringsarbeidet. Jeg er steinerskolelærer og hører til dem som advarer mot økende styring og testing, og for å underbygge dette kan jeg vise til engelsk skole.

England hadde ikke felles nasjonale læreplaner før i 1988, men fra da av har den sentrale styringen økt kraftig. Med en viss parallell til Norge: reformene ble innført av Margareth Thatchers konservative regjering, men samvittighetsfullt fulgt opp og kraftig forsterket under Tony Blairs Labour-styre fra 1997. England er ”best i klassen” hva gjelder rangering, målstyring, inspeksjoner, godkjenning av undervisningsmetoder og rapporteringskrav. Og ikke minst hva gjelder nasjonale prøver.

Situasjonen i engelsk grunnskole blir nå kartlagt og evaluert i den største undersøkelsen på 40 år, Primary Review i regi av University of Cambridge. Fra 1995 til 2000 forbedret resultatene seg kraftig på de nasjonale prøvene i lesing og matematikk. Så flatet resultatene ut. I november 2007 kom rapporten om statlig standardisering av grunnskolen.  Den fastslår at lærerne fort ble gode til å forberede elevene på de nasjonale prøvene. ”Derfor forbedret resultatene seg, men enhver nytte som kan presses ut av systemet ved hjelp av slik prøveforberedelse, er for lengst brukt opp”, heter det i rapporten.  Samtidig viser andre undersøkelser at leseferdighetene i England ikke har blitt bedre på de siste 50 årene, og de sosiokulturelle forskjellene har ikke blitt mindre. ”Forbedringen av resultater på de nasjonale prøvene har gått på bekostning av barns rett til en bred og balansert læreplan og ved å omdisponere betydelig opplæringstid til testforberedelse”, og ”fokuset på testing driver opplæringen i nøyaktig motsatt retning av forskningsbaserte indikasjoner på hva som skaper bedre læring”, sier Primary  Review-rapporten. Det skal sies at regjeringen bestrider framstillingene.

Primary Review skildrer testing, kontroll og skiftende direktiver om læreplaner og metoder. Det fører til at mange barn lever under stort press fra et overfylt pensum, et innsatskrevende nasjonalt testregime og følgene av læreres engstelse for rangeringstabeller og inspeksjoner. Statens kontinuerlige krav til skolene om å fokusere på ”basics”, grunnleggende lesing og matematikk, fra femårsalder fører til innsnevring av læreplanene og lite tid og ro til andre fag og mer åpne læringsformer. Det er grunn til å mistenke at de nasjonale prøvene reduserer kvaliteten av skolegangen for de yngre elevene og svekker de eldre elevenes lyst og evne til å ta mer kontroll over sin egen læring. Sier Robin Alexander, leder av Primary Review, i et foredrag 17.mars 2008. Rapportene fra Primary Review er nyttig lesning hvis man vil lære av andres erfaringer heller enn å gjenta andres feil.

En ny tenkepause når det gjelder nasjonale prøver ville være på sin plass nå. På sin plass ville det også være å gi fritak fra de nasjonale prøvene til skoler som er godkjent for nettopp å følge andre læreplaner enn dem som prøvene baserer seg på. Ja, jeg mener steinerskolene, som fikk avslag på søknaden om fritak og måtte gjennomføre prøvene med 14 dagers varsel. Her skal ingen gå ut av geleddet.

Steinerskoleklassene klarte seg bra i de nasjonale prøvene, bortsett fra i matematikk 5.klasse, der prøvene testet emner som hører til senere klassetrinn. Det var ekkelt for elevene, vil jeg tro. I lesing 5.klasse, derimot, var 3 av de 10 såkalt ”beste” klassene steinerskoleklasser, til tross for sen skrive- og lesestart og god tid til individuelt basert progresjon. Søknaden om fritak står ved lag; det handler om pedagogikk, ikke plasseringer.

De nasjonale prøvene er et statlig kontrolltiltak, ikke et pedagogisk virkemiddel, for det finnes andre og mer adekvate måter å følge og evaluere elevers progresjon. Rangering av skoler er kanskje en utilsiktet sideeffekt, men det ligger i sakens natur at nasjonale prøver roper etter både offentliggjøring og rangering. Hvis man virkelig ønsker å unngå den slags kåringer, må man våge å tale måle- og veiebehovet midt imot og støtte opp om pedagogisk begrunnete tiltak for å fremme en bred fagkrets, varierte arbeidsmåter og andre evalueringsformer enn standardiserte tester og eksamener. Det var en tid, synes jeg å huske, da SV gjorde det.

Det er å håpe at skolepolitikere i Norge kan lære av England og besinne seg før skruen strammes ytterligere til overfor skoleeiere, lærere, elever og foreldre. Men det er grunn til å frykte det motsatte.

 

Marianne Tellmann,

steinerskolelærer og studieleder ved Rudolf Steinerhøyskolen.